I Rutluku, utafor Her-og-nå, lever innbyggerne av glansbilder.
De lager dem, bytter, kjøper og selger. Det er storindustri i Rutluku, og innbyggerne
gjør sitt beste for å eksportere glansbildene sine til alle mulige kriker og
kroker av verden.
Rutluku har lenge blitt styrt av et ensemble som kaller seg
De Høye Herrer. Ensemblet ble på et tidspunkt utfordra av en kvintett som går
under navnet Kammerkvinnene og som insisterte på at de måtte ses på som likeverdige
til å styre Rutluku. Kammerkvinnene laga så mye leven og malte glansbilder av
en sånn art at De Høye Herrer for noen år tilbake så seg nødt til å inkludere
dem i sitt ensemble for ikke å miste herredømme totalt.
Glansbildene i Rutluku er ikke bare pene å se på, de blir
forsøkt brukt som næring også. Innbyggerne har hatt litt varierende hell i så
måte. Riktignok er glansbildene mulig å tygge, dog er de verre å fordøye. Dette
legger imidlertid ingen demper på innsatsen, snarere tvert imot.
De Høye Herrer, med Kammerkvinnene på slep, trykker
glansbilder på valutaen sin og pøser den inn i enhver randomisert, kontrollert
studie som lover gull og grønne skoger for glansbildeproduksjonen i landet. Ja,
selve studieformen er et glansbilde i seg selv. For alt som kan telles og måles
har egenverdi, akkurat som glansbildene i Rutluku.
Det finnes ei lita gruppe mennesker i Rutluku som stiller
spørsmålstegn ved verdien av glansbildene. Å kalle dem ei gruppe er upresist,
de er mer som solister å regne. De opptrer i alle fall aleine og i beste fall blir
de latterliggjort og uthengt, i verste fall blir de forfulgt og drept. Du
kødder ikke med glansbildene i Rutluku!
Solistene synger mørke og melankolske sanger om tilstanden i
Rutluku. Refrengene viser til angst og depresjon, søvnproblemer og utmattelse.
Alle er enige i at det er et problem, så refrengene slår an. Versene,
hvor solistene ytrer sin kritikk, er det ingen som lytter til. For versene
bygger på solistenes egne erfaringer med overgrep og skam. De blir ansett som
anekdotiske og det er ikke et anerkjent glansbilde i Rutluku.
De Høye Herrer nekter bestemt for at overgrep skjer under deres
styre. Kammerkvinnene nikker, og legger til at såpass må folk tåle. De har
tross alt tålt mer i sin tid. Nei, problemet ligger et helt anna sted.
Folk er late, det er det som er tingen! Late og lettkrenka,
overfølsomme og feite. I stedet for å klage burde de komme seg ut i jobb. De
burde bidra i glansbildeproduksjonen til nasjonens beste. Dessuten burde de
tygge flere glansbilder, for det er i det minste ikke feitende – og da kommer
alt til å bli så mye bedre.
Sånn går dagene, månedene og åra i Rutluku. Trøstesløst
synger solistene og iherdig jobber De Høye Herrer med Kammerkvinnene for å øke
glansbildeproduksjonen i landet.
Kanskje kommer en dag hvor solistene slår seg sammen i Symfoni
og gjør sine stemmer hørt. Når de samstemt synger «Rutluku er ukultur» –
og møter gjenklang i folket.
