Å ta fra folk dagdrømmeriene er som å ta fra dem nytelse, særlig hvis dagdrømmen handler om hevn. Det har jeg førstehånds kunnskap om.
Hjemmesykepleien har fått nye biler, el-biler, uten
kommunesymbolet på døra. Bilene er imidlertid like grå som de forrige. Det tok
meg litt tid å skjønne at det var dem, men jeg burde ha skjønt det – for en av
bilene sto foran garasjeporten min her en dag. Det er i all hovedsak
hjemmesykepleien som parkerer der, med unntak av folk som faktisk skal til meg.
Hjemmesykepleien har tydeligvis blankofullmakt til å parkere foran folks garasjeporter, uavhengig av hvem som eier dem. Det irriterer meg overmåte. Minst én gang har jeg vært nødt til å leite dem opp for å komme ut av garasjen. Det er ikke noe jeg blir veldig happy over. Jeg har snakket med flere av damene, det er stort sett damer, og gitt beskjed om at det ikke er lov å parkere foran portene. De har gitt litt varierende respons.
Noen beklager umiddelbart, det gjør meg litt formildet og
jeg gir bare en formaning om at det ikke må skje igjen. Så skjer det igjen, som
det alltid gjør, før eller seinere. Hvorvidt det er de samme, eller nye – det
vites ikke. Trolig nye … Det er ikke alltid min garasjeport som blir stengt,
det er flere på rad, skjønt ingen av eierne på den raden har behov for
hjemmesykepleie så vidt jeg veit. Jeg ergrer meg alltid når jeg ser bilene der,
men forbeholder som oftest tilbakemeldingene mine for de som faktisk parkerer
foran min.
Her en dag jeg skulle ut å gå tur sto det en grå el-bil der. Det var før jeg skjønte hvem som kjørte den. Jeg skulle gå tur og hadde en avtale. Kjente at jeg ble irritert, men hadde ikke tid til å finne ut hvem og hvor vedkommende var så jeg lot det gå. Jeg skulle jo tross alt ikke ut med bilen. Et par dager etter begynte jeg å forstå hvem det hadde vært, for bilene fortsatte å dukke opp, og parkeringene var akkurat like elendige som de pleier å være.
Nå trenger jeg ikke engang å se bilene før et gammelt
scenario dukker opp i hodet mitt og jeg rundkoser meg med å se det for meg.
Hvordan jeg kommer hjem etter jobb og finner hjemmesykepleien parkert foran
garasjeporten min. At jeg parkerer tett inntil, bak bilen og går inn til meg
selv. Ha ha ha …, det er altså så deilig! Da kommer de ingen vei, blir
like stengt inne som jeg har blitt. Det er en fryd å tenke på. Andre ganger,
før jeg leverte sommerdekkene til den gamle bilen min, fantaserte jeg om å legge
alle fire dekkene bak hjemmesykepleiebilen hvis jeg oppdaget at den sto der, og
jeg ikke skulle ut med min egen bil. Så skulle jeg bare gått min vei, gått på
tur og latt dem drive på. Ah! Salige verden.
Når jeg ser for meg at jeg parkerer bilen tett inntil bak dem, så ser jeg også for meg at de må gå rundt til de ulike leilighetene og lure på hvem som eier bilen som står der. Akkurat sånn som jeg har vært nødt til. Jeg ser også for meg at de til slutt kommer til døra mi og lurer på om det er min bil. Og jeg bare … «ja – og det er også min garasje du har parkert foran». Hvorpå de mener at jeg må flytte bilen min, fordi de er på jobb og skal videre.
Ha ha ha, som om ikke det også har vært mitt problem
når det har vært jeg som har vært parkert inne. Du kan tro hun får min
medlidenhet – not! Hun kommer til å argumentere om at hun har en viktig jobb,
at hun tross alt jobber med å hjelpe folk. Ja, og det er faktisk tilfellet for
meg også. De jeg skal hjelpe får akkurat like lite hjelp når jeg er parkert
inne.
Nei, jeg akter ikke å flytte bilen min. De har holdt på med denne feilparkeringen i årevis, og jeg er møkka lei – rett og slett. Det er en gedigen parkeringsplass ca. fem meter over på andre siden av veien – den er alltid ledig. Jeg har henvist mang en hjemmesykepleier dit, og noen bruker den. Inntil de finner det for godt å parkere foran portene igjen, eller på fortauet, eller foran søppelkontainerne. Alltid et sted de ikke er velkommen.
Skulle tro de forsto at det bor flere folk her enn de som
trenger dem. Og ikke minst at de som trenger dem ofte bruker rullator og sliter
med å komme rundt feilparkerte biler, men akk. Forståelsen er sørgelig begrenset.
Jeg går utfra de opplever å ha så dårlig tid at fem meter ekstra er for drøyt.
Jeg veit ikke.
For mitt indre øye ser jeg nå for meg at hjemmesykepleien truer med å tilkalle politiet hvis jeg ikke fjerner bilen min. Nå begynner nytelsen å innta helt astronomiske høyder. «Ja, gjør det du» sier jeg da. Og jeg kjenner det djevelske smilet spre seg fra øre til øre. Jeg gleder meg til politiet kommer, jeg skal trekke ut dette i det lengste. Det er det minste de fortjener. Hjemmesykepleien altså, ikke politiet.
Jeg håper politiet har forståelse for meg, skjønt hvem veit. Dette er et skikkelig noldus oppdrag å måtte ut på. Jeg tøyer ikke fantasien så mye lengre – dette gir glede nok i massevis. Kanskje kommer jeg til å gjennomføre det en dag også – om jeg skulle være så heldig å se en grå el-bil der når jeg kommer fra jobb.
