Der er ikke menn med muskler og
penger som er innbegrepet av makt. Kunnskap er makt, sier Foucault –
spørsmålet er om vi vet hva kunnskap er. Og hvis vi ikke engang kjenner oss
selv, hvordan kan vi si at vi har kunnskap?
«Mann deg opp» sa hun, sjefen min, engang tårene mine begynte å trille mens jeg satt på kontoret hennes. Det er sånn mange forsøker å vise makt, men det er ikke makt – det er avmakt.
Veldig ofte når vi snakker om makt er fokuset på hvordan makta kan brukes (eller misbrukes) til å påvirke eller kontrollere omgivelsene på noe vis. Det er den type makt som Donald Trump og de fleste andre statsledere benytter seg av. Ledere andre steder også for den saks skyld, sånn som den tidligere sjefen min. Det er hva jeg kaller ytre makt, eller også uegentlig makt. Det er en type makt som forsøker å gjøre egne vurderinger og egen handlekraft overlegen andres.
Det er vanlig å tenke at makt eksisterer i et hierarki, og at den som er på toppen av hierarkiet har mest makt. Men makt er ikke noe som finnes i et hierarki, makt er noe som pendler gjennom oss – og pendelen svinger mellom makt og avmakt.
Nå sjefen min ba meg om å «manne
meg opp» var det et tydelig tegn på to ting: Først og fremst at hun ikke tålte
å møte tårene mine. Dessuten at hun var fanget av det som så mange av oss er
fanget i: En enten-eller tankegang, det som kalles dikotomisk tenkning.
Av språkbruken hennes er det tydelig at det maskuline har verdi for henne. Av situasjonen er det like åpenbart at hun ikke tålte at jeg viste følelsene mine, og anså det som en svakhet ved meg.
Hun er ikke den første og blir
neppe den siste. Dette er et karakteristisk trekk, ikke bare ved ledere, men
ved hele vår kultur. Vi skiller mellom menn og kvinner, mellom fornuft og
følelser, mellom makt og avmakt, selvstendig og avhengig – for å nevne noen.
Ja, ikke bare skiller vi mellom disse, men vi anser første del av parene som
avgjørende, og den andre som marginal. Vi skaper hierarkier der intet hierarki
eksisterer.
Denne måten å tenke på skaper smerte. Ja, ikke bare smerte, den fratar oss vår menneskelighet. Når idealene er å være selvstendige, fornuftige menn med makt – da er det mange av oss som faller utenfor. Selv menn faller utenfor. For hvem står egentlig til et slikt ideal? Gjør Donald Trump det, eller Vladimir Putin …?
Selvfølgelig ikke. De er verken
selvstendige eller fornuftige. På mange måter har de knapt nok makt. Ikke
autentisk makt, i alle fall.
En mann som trenger å true til seg det han trenger, han kan neppe kalles mektig – og på ingen måte selvstendig. Snarere vitner det om avmakt.
I etymologisk ordbok er makt
synonymt med kraft og styrke, mens avmakt handler om å komme bort fra, eller ut
av kraft og styrke. Dette tyder på at makt og avmakt eksisterer i et kontinuum
– at det går en pendel fra det ene til det andre. Med andre ord kan makt føre
til avmakt, og avmakt til makt – noe som innebærer at det må finnes en kime av
avmakt i makt, og en kime av makt i avmakt. Det er ingenting i dette som
tilsier at det ene utelukker det andre, ei heller noe hierarki.
På samme måte er det med fornuft og følelser, selvstendig og avhengig, maskulin og feminin. Det er ikke absolutte størrelser som utelukker sin motsats. Snarere tvert imot – parene interagerer med hverandre og bærer en kime av sin motsats i seg.
Den avmakten som de «mektige» kan
kjenne på kan komme fra flere hold. Det har sammenheng med at ingen egentlig er
helt selvstendige – det er ikke mulig å være det. Og avmakt kan virke svært
skremmende og utfordrende. Den som virkelig er mektig, den vil tåle å stå i det
som er skremmende og utfordrende uten å skade seg selv og andre.
En slik makt ligger ikke i det ytre, den emanerer fra det indre. Det er hva jeg kaller autentisk makt. Det er en makt som bare kan eksisterer i den grad vi evner å anerkjenne og integrere alle sider ved oss selv. Der vi klarer å se – og romme – at vi også er avhengige, følsomme og avmektige.
Autentisk makt er en indre styrke
som kan kultiveres. Den vokser frem når vi tar følelsene våre på alvor og
anerkjenner dem fullt ut. Det er evnen til å regulere følelsene våre og
samtidig være tydelige på hvem vi er.
Å regulere følelser er ikke det samme som aldri å vise sinne, eller aldri å være sint. Å regulere følelser handler om å vite at vi er sinte, hvorfor vi er sinte – og så finne ut hva vi kan gjøre i den aktuelle situasjonen. Det handler med andre ord om å respondere på omgivelsene.
Manglende følelsesregulering
innebærer at vi er reaktive. At vi går rett inn i gamle, utdaterte mønstre som
kanskje fungerte en gang, men som ikke lenger er hensiktsmessige. Reaktivitet
er ukritisk å skyve fra oss smerte, fordi det gjør vondt – og fordi vi ikke
kjenner til andre måter å gjøre det på.
Smerten kan skyves over på andre, for eksempel ved å true, kontrollere, eller ved å ydmyke andre. Smerten kan også skyves over på andre deler av oss selv – det er hva som skjer når noen har så vondt inni seg at de skjærer seg i armen.
Det finnes andre måter å håndtere
smerte på – og ved å håndtere smerten på en annen måte kan vi kultivere
autentisk makt.
I stedet for å skyve smerten vekk, kan vi transformere den. Det skjer når vi bearbeider smerten. Første bud er å anerkjenne at noe gjør vondt.
Deretter er hemmeligheten denne:
Vi kan sette ord på smerten, vi kan tegne et bilde av smerten – enten
bokstavelig, eller i overført betydning, og/eller vi kan gi skikkelse til
smerten. Dette kan vi gjøre alene, eller sammen med andre. Ofte er det mest
hensiktsmessig å gjøre litt av begge deler.
Det som er helt sikkert er at smerten bare vil eskalere dersom vi ikke anerkjenner at den er der. Så lenge vi skyver den fra oss vil den bare øke. Og det er i grunn akkurat det vi er vitne til i vår kultur – hver eneste dag gjennom nyheter, og veldig ofte ellers også.
For smerten er enorm – og vi
føler avmakt.
Men i avmakt finnes kimen til makt – autentisk makt. Det vi trenger er mer kunnskap om hvem vi mennesker er. Og er det én ting som er sikkert, så er det at den sannheten vi har blitt fora med i vår kultur – den er ikke sann.
Kilder: A.J. Vetlesen: Smerte. Y. De Caprona: Etymologisk ordbok. R. Høgsted: Grunnbok i belastningspsykologi. M. Foucault: Power. B.H. Svenbalrud: Fordypningsoppgave ved VID - Om makt og avmakt og hvordan det kommer til syne i psykisk helsearbeid.