I
nær 50 år har jeg forsøkt å forbedre meg. Forbedre utseende, hår, kropp, helse,
tanker, moral, følelser, handlinger …
Uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør, så må det nå være bra nok. Jeg orker ikke mer. Forbedringsprosjektene hjelper ikke likevel, de tar ikke vekk problemene. For problemene er ikke hva de gir seg ut for. Nei, de er langt fra så konkrete som de virker. De er snarere tuftet på frykt og skam. Det eneste som ser ut til å være til nytte, det er å akseptere ting som de er.
Hvis
skammen noen sinne skal slippe taket, og gi meg en viss fred, så må jeg
akseptere at jeg er bra nok. Men da nytter det ikke å ha alle mulige forbedringsprosjekter
hengende over meg. De gjør meg ikke bedre, nei – de suger livet ut av meg.
I ungdommen var det sminke. Det fungerte ikke, og jeg ga heldigvis opp. Det var uansett ikke det som var problemet mitt. Jeg syntes ikke at jeg var spesielt pen, men heller ikke spesielt stygg. Bare … kjedelig, tror jeg.
Det
aller kjedeligste ved meg var håret – det var mer eller mindre hva jeg ble
fortalt: «Kommunefarga» – det er visstnok fargen på håret mitt. Det gikk knapt
an å tenke seg noe kjedeligere, annet enn musegrått, men for meg var de to
fargene vanskelig å skille.
I tillegg er og blir håret mitt stritt – det står rett opp til det er så langt at det henger rett ned. Jeg har forsøkt alt som er mulig å gjøre med hår: Farger, bleiking, krøller … – og høvel. På mange måter har jeg likt høvelen best. Uansett hva jeg har gjort så har håret vokst ut igjen, like stritt og med samme farge, nå med grå striper – det skjer helt av seg selv.
Jeg
ga opp å gjøre noe med håret mitt da jeg var i midten av 30-åra. Barbermaskin
fungerer utmerket når håret blir for langt.
Kroppen for øvrig har jeg stort sett alltid vært ganske fornøyd med. Det har likevel vært et par-tre ting å utsette på den: Manne-tær, stor nese og stor mage. Det har heller ikke vært så heldig at neglene på fingrene mine har vært lite feminine, eller at haka har vært ganske liten og veik. Det verste har likevel vært magen.
Jeg
har aldri gjort noe stort forsøk på å slanke meg. Tanken har slått meg, flere
ganger, men jeg kommer aldri så langt at jeg faktisk gjennomfører noe. Likevel
har jeg tidvis gått ned, og like tidvis gått opp. Det har fulgt med endringer i
livet ellers. For eksempel har kjærlighetssorg vist seg å være slankemiddel for
meg. Uansett hvor tynn jeg har vært så har jeg hatt mage. Den har aldri vært
flat – selv når den har vært ganske flat. Fra mitt perspektiv har den alltid
vært rund og i største laget.
Når det gjelder helsa mi har jeg gjort flere forbedringsforsøk. Noe av det jeg har gjort har nok hatt en viss effekt, men kanskje ville effekten kommet i alle fall – det er vanskelig å si. Uansett hva jeg har gjort har imidlertid følgende forblitt: Eksem i ørene, endometriose og stiv korsrygg.
Jeg
har tenkt sunt kosthold og gjort både det ene og det andre. Inklusive ting jeg
er stolt av – som å slutte med potetgull (10 år som «nykter» tidligere
potetgull-oholiker). Jeg går turer og mykner kroppen med yoga og qigong. Jeg
gjør altså ting jeg tror hjelper, men som tidvis likevel føles som eiker i
forbedringsprosjekt-hjulet.
Reduksjon av situasjoner med emosjonelt stress virker å ha relativt god effekt – og jeg mediterer jevnlig. Selv om mye blir bedre av det, så er likevel problemet at jeg på ingen måte klarer å kvitte meg med trøblete tanker og følelser. De dukker opp når jeg minst venter dem og stadig vekk ellers også. Det er rett og slett umulig å styre, umulig å kontrollere. Det viser seg at jeg er pent nødt til å leve med dem.
Jeg
har desperat forsøkt å bli et bedre menneske, bli mer moralsk og mild. Til mer
jeg streber til mer slitsomt er det, og til mer får den indre kritikeren vann på
mølla si. For jeg er ikke snill – i alle fall ikke alltid. Jeg er ikke flink –
i alle fall ikke alltid. Jeg er sint, bitter, irritert, maktesløs, rasende, skamfull,
skyldtynga, bekymra, oppgitt, stressa …
Nesten hele tida ligger noe av dette under overflata. Ting som ikke gir reduksjon av emosjonelt stress. Og som på ingen måte er moralsk høyverdig.
Jeg har prøvd å tenke på miljøet, tenke på andre, tenke på naturen, på fremtida … Jeg har til og med forsøkt å tenke på meg selv. Tenke på alt dette – og ivareta det. Og jeg makter det ikke. Det er for mye. Jeg klarer ikke å være så flink, så grei og snill. Så mild og ordentlig. Jeg klarer det rett og slett ikke.
Det
går ganske bra innimellom. Da synes kanskje noen at jeg er snill, eller flink
eller hva det nå er de synes er fint. Men så går det ikke lenger. Og da blir
jeg usæl, intens, eller gal … Eller kanskje bare utidig, men uansett ikke sånn
jeg burde.
Nei. Nå legger jeg forbedringsprosjektet på hylla – eller i søpla, rett og slett. Ferdig. Det er nok nå!
Jeg
orker ikke å ta alle mulige hensyn lenger, for jeg har et liv som skal leves.
Det kan hende jeg irriterer noen av dere, men faen heller – jeg blir ganske irritert
på dere av og til også. Og hvis jeg kan leve med dere, så får dere jammen leve
med meg òg.
Det er sånn det er å dele et hjem – og denne kloden er hjemmet vårt. Det minste vi kan vente i vårt eget hjem er vel for pokker å kunne være oss selv!?!
#
Fuck forbedringsprosjekter, det sier jeg. Bli gjerne med. Bedre det enn
nyttårsforsetter som bare øker skammen. Vi er bra nok!
