Hevnen er søt

Å ta fra folk dagdrømmeriene er som å ta fra dem nytelse, særlig hvis dagdrømmen handler om hevn. Det har jeg førstehånds kunnskap om.

Hjemmesykepleien har fått nye biler, el-biler, uten kommunesymbolet på døra. Bilene er imidlertid like grå som de forrige. Det tok meg litt tid å skjønne at det var dem, men jeg burde ha skjønt det – for en av bilene sto foran garasjeporten min her en dag. Det er i all hovedsak hjemmesykepleien som parkerer der, med unntak av folk som faktisk skal til meg.

Hjemmesykepleien har tydeligvis blankofullmakt til å parkere foran folks garasjeporter, uavhengig av hvem som eier dem. Det irriterer meg overmåte. Minst én gang har jeg vært nødt til å leite dem opp for å komme ut av garasjen. Det er ikke noe jeg blir veldig happy over. Jeg har snakket med flere av damene, det er stort sett damer, og gitt beskjed om at det ikke er lov å parkere foran portene. De har gitt litt varierende respons.

Noen beklager umiddelbart, det gjør meg litt formildet og jeg gir bare en formaning om at det ikke må skje igjen. Så skjer det igjen, som det alltid gjør, før eller seinere. Hvorvidt det er de samme, eller nye – det vites ikke. Trolig nye … Det er ikke alltid min garasjeport som blir stengt, det er flere på rad, skjønt ingen av eierne på den raden har behov for hjemmesykepleie så vidt jeg veit. Jeg ergrer meg alltid når jeg ser bilene der, men forbeholder som oftest tilbakemeldingene mine for de som faktisk parkerer foran min.

Her en dag jeg skulle ut å gå tur sto det en grå el-bil der. Det var før jeg skjønte hvem som kjørte den. Jeg skulle gå tur og hadde en avtale. Kjente at jeg ble irritert, men hadde ikke tid til å finne ut hvem og hvor vedkommende var så jeg lot det gå. Jeg skulle jo tross alt ikke ut med bilen. Et par dager etter begynte jeg å forstå hvem det hadde vært, for bilene fortsatte å dukke opp, og parkeringene var akkurat like elendige som de pleier å være.

Nå trenger jeg ikke engang å se bilene før et gammelt scenario dukker opp i hodet mitt og jeg rundkoser meg med å se det for meg. Hvordan jeg kommer hjem etter jobb og finner hjemmesykepleien parkert foran garasjeporten min. At jeg parkerer tett inntil, bak bilen og går inn til meg selv. Ha ha ha …, det er altså så deilig! Da kommer de ingen vei, blir like stengt inne som jeg har blitt. Det er en fryd å tenke på. Andre ganger, før jeg leverte sommerdekkene til den gamle bilen min, fantaserte jeg om å legge alle fire dekkene bak hjemmesykepleiebilen hvis jeg oppdaget at den sto der, og jeg ikke skulle ut med min egen bil. Så skulle jeg bare gått min vei, gått på tur og latt dem drive på. Ah! Salige verden.

Når jeg ser for meg at jeg parkerer bilen tett inntil bak dem, så ser jeg også for meg at de må gå rundt til de ulike leilighetene og lure på hvem som eier bilen som står der. Akkurat sånn som jeg har vært nødt til. Jeg ser også for meg at de til slutt kommer til døra mi og lurer på om det er min bil. Og jeg bare … «ja – og det er også min garasje du har parkert foran». Hvorpå de mener at jeg må flytte bilen min, fordi de er på jobb og skal videre.

Ha ha ha, som om ikke det også har vært mitt problem når det har vært jeg som har vært parkert inne. Du kan tro hun får min medlidenhet – not! Hun kommer til å argumentere om at hun har en viktig jobb, at hun tross alt jobber med å hjelpe folk. Ja, og det er faktisk tilfellet for meg også. De jeg skal hjelpe får akkurat like lite hjelp når jeg er parkert inne.

Nei, jeg akter ikke å flytte bilen min. De har holdt på med denne feilparkeringen i årevis, og jeg er møkka lei – rett og slett. Det er en gedigen parkeringsplass ca. fem meter over på andre siden av veien – den er alltid ledig. Jeg har henvist mang en hjemmesykepleier dit, og noen bruker den. Inntil de finner det for godt å parkere foran portene igjen, eller på fortauet, eller foran søppelkontainerne. Alltid et sted de ikke er velkommen.

Skulle tro de forsto at det bor flere folk her enn de som trenger dem. Og ikke minst at de som trenger dem ofte bruker rullator og sliter med å komme rundt feilparkerte biler, men akk. Forståelsen er sørgelig begrenset. Jeg går utfra de opplever å ha så dårlig tid at fem meter ekstra er for drøyt. Jeg veit ikke.

For mitt indre øye ser jeg nå for meg at hjemmesykepleien truer med å tilkalle politiet hvis jeg ikke fjerner bilen min. Nå begynner nytelsen å innta helt astronomiske høyder. «Ja, gjør det du» sier jeg da. Og jeg kjenner det djevelske smilet spre seg fra øre til øre. Jeg gleder meg til politiet kommer, jeg skal trekke ut dette i det lengste. Det er det minste de fortjener. Hjemmesykepleien altså, ikke politiet.

Jeg håper politiet har forståelse for meg, skjønt hvem veit. Dette er et skikkelig noldus oppdrag å måtte ut på. Jeg tøyer ikke fantasien så mye lengre – dette gir glede nok i massevis. Kanskje kommer jeg til å gjennomføre det en dag også – om jeg skulle være så heldig å se en grå el-bil der når jeg kommer fra jobb.

 

Trump er ikke mektig, men du kan være det!

Der er ikke menn med muskler og penger som er innbegrepet av makt. Kunnskap er makt, sier Foucault – spørsmålet er om vi vet hva kunnskap er. Og hvis vi ikke engang kjenner oss selv, hvordan kan vi si at vi har kunnskap?

«Mann deg opp» sa hun, sjefen min, engang tårene mine begynte å trille mens jeg satt på kontoret hennes. Det er sånn mange forsøker å vise makt, men det er ikke makt – det er avmakt.

Veldig ofte når vi snakker om makt er fokuset på hvordan makta kan brukes (eller misbrukes) til å påvirke eller kontrollere omgivelsene på noe vis. Det er den type makt som Donald Trump og de fleste andre statsledere benytter seg av. Ledere andre steder også for den saks skyld, sånn som den tidligere sjefen min. Det er hva jeg kaller ytre makt, eller også uegentlig makt. Det er en type makt som forsøker å gjøre egne vurderinger og egen handlekraft overlegen andres.

Det er vanlig å tenke at makt eksisterer i et hierarki, og at den som er på toppen av hierarkiet har mest makt. Men makt er ikke noe som finnes i et hierarki, makt er noe som pendler gjennom oss – og pendelen svinger mellom makt og avmakt.

Nå sjefen min ba meg om å «manne meg opp» var det et tydelig tegn på to ting: Først og fremst at hun ikke tålte å møte tårene mine. Dessuten at hun var fanget av det som så mange av oss er fanget i: En enten-eller tankegang, det som kalles dikotomisk tenkning.

Av språkbruken hennes er det tydelig at det maskuline har verdi for henne. Av situasjonen er det like åpenbart at hun ikke tålte at jeg viste følelsene mine, og anså det som en svakhet ved meg.

Hun er ikke den første og blir neppe den siste. Dette er et karakteristisk trekk, ikke bare ved ledere, men ved hele vår kultur. Vi skiller mellom menn og kvinner, mellom fornuft og følelser, mellom makt og avmakt, selvstendig og avhengig – for å nevne noen. Ja, ikke bare skiller vi mellom disse, men vi anser første del av parene som avgjørende, og den andre som marginal. Vi skaper hierarkier der intet hierarki eksisterer.

Denne måten å tenke på skaper smerte. Ja, ikke bare smerte, den fratar oss vår menneskelighet. Når idealene er å være selvstendige, fornuftige menn med makt – da er det mange av oss som faller utenfor. Selv menn faller utenfor. For hvem står egentlig til et slikt ideal? Gjør Donald Trump det, eller Vladimir Putin …?

Selvfølgelig ikke. De er verken selvstendige eller fornuftige. På mange måter har de knapt nok makt. Ikke autentisk makt, i alle fall.

En mann som trenger å true til seg det han trenger, han kan neppe kalles mektig – og på ingen måte selvstendig. Snarere vitner det om avmakt.

I etymologisk ordbok er makt synonymt med kraft og styrke, mens avmakt handler om å komme bort fra, eller ut av kraft og styrke. Dette tyder på at makt og avmakt eksisterer i et kontinuum – at det går en pendel fra det ene til det andre. Med andre ord kan makt føre til avmakt, og avmakt til makt – noe som innebærer at det må finnes en kime av avmakt i makt, og en kime av makt i avmakt. Det er ingenting i dette som tilsier at det ene utelukker det andre, ei heller noe hierarki.

På samme måte er det med fornuft og følelser, selvstendig og avhengig, maskulin og feminin. Det er ikke absolutte størrelser som utelukker sin motsats. Snarere tvert imot – parene interagerer med hverandre og bærer en kime av sin motsats i seg.

Den avmakten som de «mektige» kan kjenne på kan komme fra flere hold. Det har sammenheng med at ingen egentlig er helt selvstendige – det er ikke mulig å være det. Og avmakt kan virke svært skremmende og utfordrende. Den som virkelig er mektig, den vil tåle å stå i det som er skremmende og utfordrende uten å skade seg selv og andre.

En slik makt ligger ikke i det ytre, den emanerer fra det indre. Det er hva jeg kaller autentisk makt. Det er en makt som bare kan eksisterer i den grad vi evner å anerkjenne og integrere alle sider ved oss selv. Der vi klarer å se – og romme – at vi også er avhengige, følsomme og avmektige.

Autentisk makt er en indre styrke som kan kultiveres. Den vokser frem når vi tar følelsene våre på alvor og anerkjenner dem fullt ut. Det er evnen til å regulere følelsene våre og samtidig være tydelige på hvem vi er.

Å regulere følelser er ikke det samme som aldri å vise sinne, eller aldri å være sint. Å regulere følelser handler om å vite at vi er sinte, hvorfor vi er sinte – og så finne ut hva vi kan gjøre i den aktuelle situasjonen. Det handler med andre ord om å respondere på omgivelsene.

Manglende følelsesregulering innebærer at vi er reaktive. At vi går rett inn i gamle, utdaterte mønstre som kanskje fungerte en gang, men som ikke lenger er hensiktsmessige. Reaktivitet er ukritisk å skyve fra oss smerte, fordi det gjør vondt – og fordi vi ikke kjenner til andre måter å gjøre det på.

Smerten kan skyves over på andre, for eksempel ved å true, kontrollere, eller ved å ydmyke andre. Smerten kan også skyves over på andre deler av oss selv – det er hva som skjer når noen har så vondt inni seg at de skjærer seg i armen.

Det finnes andre måter å håndtere smerte på – og ved å håndtere smerten på en annen måte kan vi kultivere autentisk makt.

I stedet for å skyve smerten vekk, kan vi transformere den. Det skjer når vi bearbeider smerten. Første bud er å anerkjenne at noe gjør vondt.

Deretter er hemmeligheten denne: Vi kan sette ord på smerten, vi kan tegne et bilde av smerten – enten bokstavelig, eller i overført betydning, og/eller vi kan gi skikkelse til smerten. Dette kan vi gjøre alene, eller sammen med andre. Ofte er det mest hensiktsmessig å gjøre litt av begge deler.

Det som er helt sikkert er at smerten bare vil eskalere dersom vi ikke anerkjenner at den er der. Så lenge vi skyver den fra oss vil den bare øke. Og det er i grunn akkurat det vi er vitne til i vår kultur – hver eneste dag gjennom nyheter, og veldig ofte ellers også.

For smerten er enorm – og vi føler avmakt.

Men i avmakt finnes kimen til makt – autentisk makt. Det vi trenger er mer kunnskap om hvem vi mennesker er. Og er det én ting som er sikkert, så er det at den sannheten vi har blitt fora med i vår kultur – den er ikke sann.

 

Kilder: A.J. Vetlesen: Smerte. Y. De Caprona: Etymologisk ordbok. R. Høgsted: Grunnbok i belastningspsykologi. M. Foucault: Power. B.H. Svenbalrud: Fordypningsoppgave ved VID - Om makt og avmakt og hvordan det kommer til syne i psykisk helsearbeid.